I fjor høst så folk i Vefring i Naustdal betydelige mengder sei som fløt opp, død eller døende. Øyenvitner syntes det hele så ganske skremmende ut. Var fjorden blitt syk? Var dette noe nytt? Fisken ble brakt til Havforskningsinstituttet for analyser, og det var ingen tvil om at seien led av fiskesykdommen vibriose.

Ikke noe nytt
Vibriosebakterien, Vibrio anguillarum, fins naturlig så å si overalt i sjøvann. Vibriose var vanlig i oppdrettsnæringens tidlige år, men effektive vaksiner har i praksis utradert sykdommen hos oppdrettslaks. Seien i Naustdal var antakelig stresset på grunn av lav saltholdighet og grumsete vann etter voldsomt regnvær i området rundt fjorden. Når miljøet plutselig blir dårligere, kan fiskens immunforsvar svekkes, og sykdomsutbrudd kan komme. Episoden fikk en del medieomtale, og i ettertid ble vi på Havforskningsinstituttet informert om liknende sykdomsutbrudd flere steder.

Vibriose ble beskrevet vitenskapelig i nordiske farvann første gang i 1912, så slike episoder er ikke noe nytt. Betydelige epidemier på sei ble påvist av Havforskningsinstituttet på syttitallet. Den eldste pålitelige beskrivelse av vibriose er forbausende gammel. Hippokrates omtalte for 2500 år siden en gresk fisker som døde av store hudsår etter å ha flådd fisk. Hippokrates skrev så detaljert at vi i dag kan si at fiskeren sannsynligvis ble smittet med den bakterien vi nå kaller Vibrio vulnificus. Den kan også forårsake vibriose hos fisk, og fiskeren var høyst sannsynlig blitt smittet av bakterier fra fisken. Dermed var dette også den første kjente beskrivelse av en zoonose – en sykdom som kan smitte fra dyr til menneske.

Viktig i økosystemet
At sykdom påvirker størrelsen på dyrebestander er vanligere enn mange tror. Hos sild i våre farvann er soppen Ichthyophonus hoferi utbredt. Den kan være med på å regulere bestandsstørrelsen. Hyppigheten av vibrioseepidemier, og den globale utbredelsen av slike bakterier, tyder på at slike sykdommer er viktige i havenes økologi. Alt tyder også på at mange fiskevirus er svært utbredt hos ville fiskebestander, også i våre farvann. Det at virusene er utbredt vil imidlertid ikke si at all fisken egentlig er syk. Såkalte bærertilstander, der individer kanskje sprer smitte, men selv ikke viser tegn til sykdom, er svært vanlige.

Bakterier og virus er en svært viktig del av naturen. Et voksent menneske inneholder mange milliarder bakterier i tarm og på hud, og slik er det også med andre dyr. I luften rundt oss er det et titusentalls bakterier per kubikkcentimeter, og i vann er tallet rundt hundre ganger høyere. Viruskonsentrasjonene i vann kan være hundre ganger høyere enn dette igjen. Mye tyder på at bakterier og virus utgjør størstedelen av jordas biomasse.

De aller fleste av disse mikroorganismene er slett ikke noen trussel mot oss. Tvert imot: de spiller en nøkkelrolle i omsetningen av næringsstoffer i verdenshavene. De fleste virus angriper bakterier og alger, men noen kan angripe ”høyerestående” organismer. Selv om noen av dem kan ta livet av oss, må vi erkjenne at vi ikke hadde overlevd lenge uten mikroorganismene.

Sykdom er naturlig
Enkelte påstår at fiskesykdommer kommer fra oppdrett, og at all fisk fra naturens side er ”frisk”. Troen på at sykdom er noe ”unaturlig” er en type fremmedgjøring som er nær beslektet med motvilje mot å betrakte mennesket som en del av naturen. På samme måte som rovdyr, også mennesker, må drepe andre dyr for å få mat, er det helt naturlig at virus, bakterier og parasitter forårsaker sykdom, lidelse og død hos fisk og andre dyr. Vi kan nok begrense sykdomsproblemer, men vil aldri bli kvitt dem. Fiskeoppdretterne bør trøste seg med at overlevelsen er mye høyere innenfor merdene enn utenfor.

Oppdrett kan spre sykdom, men sykdommer spres like mye fra villfisk til opprettsfisk. Troen på at store oppdrettsanlegg er mer utsatt for sykdom enn små, og at høy tetthet av fisk i seg selv forårsaker sykdom, er bare myter uten faktagrunnlag. Alle kjente infeksjonssykdommer hos fisk skyldes organismer som også finnes hos villfisk.

Siden oppdrett per definisjon innebærer et kunstig høyt antall fisk i et gitt volum, vil oppdrettsanlegg kunne være et bra sted for sykdomsframkallende bakterier eller virus å formere seg. Et typisk eksempel er lakselusa, som er en naturlig del av norsk fauna. I dag er det mye mer laks langs kysten enn noen gang før, men det aller meste befinner seg innenfor merdene. For oppdrettslaksen er avlusingsmetodene så gode at lakselusa ikke lenger er noe vesentlig problem. Men selv om hver oppdrettslaks produserer et lite antall lakselusegg, vil det totale antallet i mange fjordsystemer bli så stort at et ”unaturlig” høyt antall lakseluslarver vil kunne infisere villfisken. Den eneste måten å redde villaksen på blir å gå svært grundig til verks med avlusing av oppdrettslaksen, og holde lakselusnivået kunstig lavt. Systematisk avlusing og utvikling av vaksine mot lakselus blir fornuftige tiltak.

I stadig utvikling
Noen ganger skjer det tilsynelatende revolusjonære endringer også med dyresykdommer. Den potensielt farlige fugleinfluensa-typen er bare en av en endeløs serie med ”nye” influensavirus som hele tiden utvikles. Bakterier, virus og parasitter er stadig gjenstand for evolusjon. Influensavirusene er spesielt ”flinke” til å ta med seg genetisk materiale fra ulike verter, og kombinere dette på nye måter. Slik evolusjon er et komplisert økologisk samspill mellom sykdomsframkallende parasitter, virus og bakterier, og vertene som enten får sykdommen eller kan være bærere. At en nyutviklet og kanskje farlig influensavariant dukker opp i en tid der mange fundamentalister erklærer krig mot evolusjonsundervisning er et sørgelig paradoks.

Kan en liknende evolusjon skje med fiskesykdommer? Ja! Risikoen kan aldri fjernes helt, men vi bør forvalte oppdrettsnæringen slik at vi minimaliserer sjansen for at det faktisk skjer. Forvaltning av dyrehold påvirker i høy grad sannsynligheten for at nye varianter av sykdomsframkallende organismer skal utvikles. Det er typisk at de fleste nye influensavarianter oppstår i Asia. Store befolkningskonsentrasjoner og et gammeldags jordbruk, der det er nær kontakt mellom mennesker, andre pattedyr og fugl, øker sannsynligheten for overføring av smitte mellom ulike arter. Selv om slik ”polykultur” er vanlig i ”økologisk” produksjon, er ”monokultur”, slik vi finner det i norsk lakseoppdrett, vesentlig mindre risikabelt i forhold til overføring av sykdom mellom arter.

Uunngåelige valg
All menneskelig virksomhet påvirker naturen, også fiskeoppdrett. Det er forkastelig at oppdrettsfisk rømmer, og miljøvirkninger som spredning av lakselus, overgjødsling og fôrspill bør ikke undervurderes. Likevel bør det være hinsides tvil at miljøvirkningene av jordbruk eller tradisjonelle fiskerier er større – antakelig også i forhold til virksomhetenes økonomiske verdi. All matproduksjon vil si å manipulere med naturen. Alt vi kan gjøre, er å velge hva slags miljøvirkninger vi vil leve med. Alternativet er å sulte i hjel.

Øivind Bergh, dr. scient i mikrobiologi. Leder for forskningsgruppen Fiskehelse og sykdom ved Havforskningsinstituttet og professor II i fiskebakteriologi ved Universitetet i Bergen.
Kronikken stod på trykk i Bergens Tidende 15. november 2006.